Happy End

En velstående familie takler tidsåndens kriser

Mottakelsen av HAPPY END under årets filmfestival i Cannes bar tydelig preg av at Michael Hanekes tolvte spillefilm var noe ganske annet enn både publikum og kritikere forventet: Dette er nemlig en film man trenger tid til å fordøye. For sammenlignet med de virtuose og forførende Gullpalme-vinnerne DET HVITE BÅNDET og AMOUR, er HAPPY END streng, kompromissløs og gjennomsyret av en humor så beksvart at det er vanskelig å vite om det i det hele tatt er meningen at man skal le.

Portrettet av den velstående familien Laurent (anført av Isabelle Huppert og Jean-Louis Trintignant) er en studie i fortvilelse, urettferdighet og borgerlige perversjoner som på klassisk Haneke-vis makter å stille publikum ansikt til ansikt med den europeiske tidsånden anno 2017 – og det er intet trivelig bekjentskap. Men HAPPY END viser også en regissør som vender tilbake til starten av sin karriere og evig aktuelle temaer som overvåkning, generasjonskonflikter og samfunnsstrukturer som synes spesialdesignet for å produsere en kald og kalkulerende grusomhet.

English

The wealthy but profoundly unhappy Laurent family – headed by veteran actors Isabelle Huppert and Jean-Louis Trintignant – take center stage in Michael Haneke’s uncompromising and bleakly comical new film. Combining some of the key themes of Haneke’s early work – surveillance, generational conflicts and societal structures that seem designed to breed a cold and calculating cruelty – with the nuanced and effortless filmmaking of his latter years, HAPPY END is a chilling portrait of the zeitgeist of 2017 Europe.